For de som har tid til å vente på følelsen som kommer etterpå

Som svoren fan av Joel og Ethan Coen sine filmer fra de begynte, var jeg nå selvskreven på den norske premieren av Inside Llewyn Davis. I motsetning til to andre filmer jeg har sett på kino i det siste, American Hustle og The Wolf Of Wall Street, er Inside Llewyn Davis merkelig nok ikke nominert til Oscar. Ingenting vondt sagt om de to andre filmene som er nominert i rikt monn, men Inside Llewyn Davis er fri fra å prøve og imponere oss.Den gir oss mulighet til å tenke selv, gir tanke- og fantasi rom til at det kanskje finnes noe mere enn øyet ser der og da. Visuelt sett er den minst like veldreid som de to oscarkandidatene!

Norsk fotografi har de senere år til en viss grad vært preget av bilder med forsøk på «imponatoreffekt», og i mange tilfeller har  man endt opp med en «og ikke nok med det»- effekt isteden. Innhold har måtte vike for innpakning………trist som faen! For å snakke om posører:-)

Bilder kan sammenlignes med ting som vi pakker i oss og den virkning det gir. Noen liker smågodt, med den korte intense avstumpede smaken det gir. Andre vet å verdsette et nøye sammensatt måltid mens andre igjen finner gleden i ei matpakke. Og sånn kan jeg holde på…….., men hver sin smak.

Om det er film eller fotografi, er det ofte befriende og se noe som med sine sammensatte kvaliteter har en kraft som går utover den tid vi faktisk bruker aktivt å se på det. Som med sitt innhold, og ikke innpakning eller overtalelsesevner skal vinne oss over. La dette gjelde som fremste rettesnor for alle oscarakademi og juryer i all fremtid .   Amen