Dossier

Mange en gang har jeg observert fortrinnsvis menn enten på gata eller på tv, gjerne som jeg antok enten var forretningsmenn eller som f.eks. Geir Lippestad, en advokat. Felles for alle disse kvinner og menn var at de bar på noe, sikkert masse tanker om alt som berørte dere liv eller en nål av en sak som krevde deres fulle konsentrasjon og tilstedeværelse. Nesten uten unntak kom disse menneskene med noe i hånden, ikke sin kjæreste eller sin hund, ei heller handleposen fra Ica eller dets like. (Ikke for det, noen ganger ville en plastikkpose sikkert være det eneste gangbare.) Alle sammen bar  på en veske, en stresskoffert,kanskje en bag og noen ganger en bunke papirer. Og der i den veska eller pungen hadde vi kanskje sakens kjerne, svarene og forklaringene,det som var selve nålen i deres dag. Representerte de seg selv eller noen andre? Var de bare en budbringer i fine klær som fraktet saften av saken fra A til Å? Denne spekulasjonen om hva som til enhver tid befant seg i alle disse veskene, hvilke skjebner som på enten godt eller vondt skjulte seg i bærerens varetekt. Det, har alltid fascinert meg!

Før denne dagen visste hverken Geir Lippestad eller jeg at det skulle bli slik. Geir visste ikke at akkurat jeg, kom til å spørre om han kanskje hadde et minutt for portrettfoto. Advokaten visste i det hele tatt ikke om at  jeg kom til å være der. Kanskje tanken om at noen ville fotografere han ,enten alene eller sammen med noen, er det sannsynlig å tro at Lippestad kanskje har tenkt. Men, ikke et portrettfoto «on-the-go» ! Hvor faren for gonzofoto er stor når det går 50 sekunder fra første til siste eksponering og motivet har sagt ja uten forbehold. Takk for tilliten Geir Lippestad!

Når vi først var der, og jeg raskt hadde funnet en stol som jeg synes var det beste vi hadde til bakgrunn, la jeg merke til Geir sin veske. Ikke et sekund før da, falt portrettet av Geir på plass i mitt hodet.

Geir Lippestad har i sitt virke  basert sin kommunikasjon med journalister og andre interesserte med det han kaller verdibasert kommunikasjon. Dette  er noe ved han jeg ser opp til.

Jeg har valgt å kalle portrettet av Geir Lippestad for  »Dossier»