Må det en kvinne til for å portrettere ett nyfødt menneske godt, eller kan en mannlig fotograf bringe noe til torgs?

Kan en mann virkelig se og tolke det vakre en mor har bært frem, slik at hun bare ved å se på bildet kjenner morsinnstinktet trenge på og melkeproduksjonen eskalere?   Vil mannens perspektiv alltid være en passiv tilsidesatt rolle, helt til han slippes eller slipper seg løs? Eller er ikke disse spørsmålene relevant, i forhold til hvordan fotografiene blir, hvis det er en kvinnelig eller mannlig fotograf?

Er sjansen for at bilder tatt av en kvinne utelukkende vil inneholde mye stæsj , overdrevne varme toner og sukkersøte utrykk?  En slags visuell «gå rundt grøten» tilnærming?

Mens mannen muligens har en «no-nonsens» tilnærming, hvor den nye verdensborgeren omtrent plasseres rett på betonggulvet. Nærmest…. Her har vi Johan dere! hverken mere eller mindre.

I dag tror jeg det er flest kvinner som fotograferer nyfødte. Jeg tror også vi gjør det litt forskjellig, ikke at det spriker så mye som jeg beskriver over, med ulike måter å krydre fotografiene våre på.

Forskjellen på disse unge menneskene kan fremstå  subtil sammenlignet med hva  ett stadig mere levd liv kan by på. Men tar man seg tid og ser riktig godt etter, avdekkes det blikk for blikk at vi er noe for oss selv.